Hva er stoffets fargefasthet?

Fargefasthet kalles også fargeekthet eller fargeekthet. Det refererer til motstanden til tekstilers farge mot ulike effekter under bearbeiding og bruk. Fasthetsgraden vurderes basert på misfarging av prøven og farging av det ufargede tilstøtende stoffet.

Under bruken vil tekstiler bli utsatt for ulike ytre effekter som lys, vask, stryking, svette, friksjon og kjemiske midler. Noen trykte og fargede tekstiler gjennomgår også spesielle etterbehandlingsprosesser, slik som harpiksetterbehandling, flammehemmende etterbehandling, sandvasking, sliping osv., som krever farge på trykte og fargede tekstiler for å opprettholde en viss fasthet.

Fargefasthet refererer til produktets motstand mot vask og friksjon.

Den såkalte fargeektheten (forkortet som fargeekthet) refererer til graden av falming av fargede stoffer under påvirkning av eksterne faktorer (ekstrudering, friksjon, vask, regn, eksponering, lys, nedsenking i sjøvann, nedsenking av spytt, vannflekker, svette flekker osv.) under bruk eller bearbeiding. Det er en viktig indikator på stoffer. De mest brukte er vaskemotstand, lysbestandighet, friksjonsmotstand, svettebestandighet, strykebestandighet og værbestandighet.

I faktisk arbeid bestemmes testelementene hovedsakelig i henhold til den endelige bruken av produktet og produktstandarden. For eksempel fastsetter ulltekstilproduktstandarden at fargeektheten mot sollys skal testes, og det strikkede undertøyet skal selvfølgelig testes for svettebestandighet, mens utendørstekstiler (som parasoller, lysboksduk og baldakinmaterialer) må av selvfølgelig testes for værfasthet.

Inkludert: fargeekthet mot såpevask (prøve), fargeekthet mot friksjon, fargeekthet mot klorvann, fargeekthet mot bleking uten klor, fargeekthet mot renseri, faktisk vaskefargefasthet (ferdige klær, tekstiler), farge hurtighet mot svette, fargeekthet mot vann, fargeekthet mot lys, fargeekthet mot sjøvann og fargeekthet mot spytt.

Slik tester du fargefasthet

1. Vaskefargefasthet: Sy prøven sammen med standardstoffet ved siden av, vask, rengjør og tørk det, og vask det under passende temperatur, alkalitet, bleking og friksjonsforhold for å oppnå testresultatene på kortere tid. Friksjonen oppnås ved å rulle og slå med et lite bad-forhold og et passende antall rustfrie stålperler, og det grå kortet brukes til vurdering for å oppnå testresultatene. Ulike testmetoder har forskjellige temperaturer, alkalitet, bleke- og friksjonsforhold og prøvestørrelser, som bør velges i henhold til teststandarder og kundekrav. Fargene med dårlig fargeekthet for vannvask inkluderer vanligvis smaragdblått, knallblått, svart rødt, marineblått, etc.

2. Fargefasthet for rensing: Det samme som fargeekthet ved vannvask, bortsett fra at vannvask endres til renseri.

3. Gnifargefasthet: Plasser prøven på friksjonsmåleren, og gni den med en standard hvit friksjonsklut et visst antall ganger ved et visst trykk. Hver gruppe prøver må testes for tørrfriksjonsfargefasthet og våtfriksjonsfargeekthet. Fargen flekket på den standard hvite friksjonsduken er vurdert med et grått kort, og den resulterende karakteren er den målte friksjonsfargefastheten. Gnifargefasthet krever to tester, tørr og våt gnidning, og alle farger på prøven skal gnides.

4. Sollysfargebestandighet: Tekstiler utsettes vanligvis for lys når de brukes. Lys kan ødelegge fargestoffer og forårsake den velkjente "fading", som gjør at fargede tekstiler endrer farge, generelt lysere eller mørkere, og noen vil også endre farge. Derfor er det nødvendig å teste fargefastheten. Sollysfargefasthetstesten er å eksponere prøven for sollys under spesifiserte forhold sammen med blå ull-standardduk av forskjellige fasthetsgrader, sammenligne prøven med den blå ullduken og evaluere lysektheten. Jo høyere karakteren på den blå ull-standardduken er, jo mer lys rask er den.

5. Svettefargefasthet: Prøven sys sammen med standard fôrstoff, behandles i svettevæske, klemmes fast på svettefargefasthetsmåleren, settes i ovn ved konstant temperatur og tørkes deretter. Det grå kortet brukes til vurdering for å få testresultatene. Ulike testmetoder har forskjellige svettevæskeforhold, forskjellige prøvestørrelser og forskjellige testtemperaturer og -tider.

6. Vannfargefasthet: Prøven behandles med vann som ovenfor.

7. Klorblekingsfargefasthet: Etter å ha vasket stoffet i klorblekeløsning under visse forhold, evaluer graden av fargeendring, som er klorblekingens fargeekthet.

8. Ikke-klorinblekingsfargefasthet: Etter å ha vasket stoffet under ikke-klorinblekingsvaskeforhold, evaluer graden av fargeendring, som er fargeektheten for ikke-klorinbleking.

9. Trykkfargefasthet: Etter å ha dekket den tørre prøven med bomull tilstøtende stoff, trykk den inn i en varmeanordning med spesifisert temperatur og trykk i en viss tidsperiode, og bruk deretter det grå prøvekortet for å evaluere fargeendringen til prøven og flekker av det tilstøtende stoffet. Varmpressing fargeekthet inkluderer tørrpressing, fuktig pressing og våtpressing. Den spesifikke testmetoden bør velges i henhold til ulike kundekrav og teststandarder.

Typer fargefasthetstester og fasthetsanalyse

Arten eller graden av variasjon i fargetilstanden kan uttrykkes ved fargeekthet.

Fargefastheten til stoffer er relatert til fibertype, garnstruktur, stofforganisering, trykk- og fargemetode, type fargestoff og størrelsen på ytre krefter.

Fargefasthetstester inkluderer generelt fargeekthet mot lys, fargeekthet mot vær, fargeekthet mot vask, fargeekthet mot friksjon, fargeekthet mot svette osv. Noen ganger er det noen spesielle krav til fargeekthet i henhold til forskjellige tekstiler eller forskjellige bruksmiljøer.

Vanligvis, når fargeekthetstester utføres, blir graden av misfarging av det fargede stoffet og graden av flekker på fôret gradert. Bortsett fra fargeektheten mot lys, som er gradert til karakter åtte, er resten gradert til karakter fem.

Jo høyere karakter, jo bedre fargeekthet.

1. Sollysfasthet: Sollysfasthet refererer til graden av misfarging av fargede stoffer under påvirkning av sollys. Testmetoden går ut på å sammenligne falmingsgraden til prøven etter simulering av sollys med standardfargeprøven, som er delt inn i 8 karakterer, karakter 8 er beste poengsum, og karakter 1 er dårligst. Stoffer med dårlig sollysfasthet bør ikke utsettes for solen over lengre tid, og bør plasseres på et ventilert sted for å tørke i skyggen.

2. Vaskefasthet: Vaske- eller såpefasthet refererer til graden av fargeendring på det fargede stoffet etter vask med vaskemiddel. Vanligvis brukes det grå graderingsprøvekortet som evalueringsstandard, det vil si at fargeforskjellen mellom originalprøven og prøven etter falming brukes til evaluering. Vaskefasthet er delt inn i 5 nivåer, hvor 5 er best og 1 er dårligst. Stoffer med dårlig vaskeekthet bør renses. Ved våtrengjøring bør man være ekstra oppmerksom på vaskeforholdene, som at vasketemperaturen ikke skal være for høy og tiden ikke skal være for lang.

3. Friksjonsfasthet: Friksjonsfasthet refererer til graden av misfarging av det fargede stoffet etter friksjon, som kan være tørrfriksjon og våtfriksjon. Friksjonsfasthet er basert på graden av flekking av hvitt tøy som evalueringsprinsipp, og er delt inn i 5 nivåer. Jo større verdi, jo bedre friksjonsfasthet.

4. Svetteekthet: Svetteekthet refererer til graden av misfarging av det fargede stoffet etter en liten mengde svette.

5. Strykefasthet: refererer til graden av misfarging eller falming av det fargede stoffet under stryking.

6. Sublimeringsfasthet: refererer til graden av sublimering av det fargede stoffet under lagring. Vanlige stoffer krever vanligvis en fargeekthet på 3-4 for å møte behovene til bruk.

Metoder for å forbedre fargefastheten

Selv om noen fargestoffer kan gi lysere farger, på grunn av de vannløselige gruppene på fargestoffene, er våtektheten dårlig, og fenomenene med falming og flekker er alvorlige, noe som ikke bare får selve tekstilene til å se gamle ut, men også fargestoffene faller av. og farge de hvite eller andre fargede fibrene, noe som resulterer i farging og fargetilpasning.

I tillegg, selv om reaktive fargestoffer kan danne kovalente bindinger med cellulosefibre, hvis det er hydrolyserte fargestoffer eller de ubundne fargestoffene ikke såpes tilstrekkelig under farging, vil våtektheten også avta; i tillegg kan reaktive fargestoffer som har dannet kovalente bindinger med fibre også dekomponere og bryte bindinger under sure eller alkaliske forhold, samt problemer som utilstrekkelig klorfasthet, svettefasthet og sollysfasthet.

For å forbedre fargeektheten til tekstiler, kan fargefikseringsbehandling utføres. Disse hjelpestoffene som kan forbedre ulike typer fargefasthet kalles fargefikseringsmidler.

Festemiddel fikseringsprinsipp

1. Generer uløselige fargeinnsjøer på stoffet, blokker løselige grupper, gjør fargestoffet på stoffet vanskelig å løse opp og faller av når det kommer i kontakt med vann, og oppnå formålet med å forbedre våtbehandlingsfastheten. Men etter at disse fikseringsmidlene har fiksert fargen, er det lett å endre fargen på stoffet eller få lysfastheten til å reduseres.

2. Generer en mesh-film på stoffet for å forhindre at fargestoffet faller av.

3. Bruk de reaktive gruppene i fikseringsmiddelmolekylene til å kryssbinde med de reaktive gruppene på fargestoffmolekylene og hydroksylgruppene på cellulosemolekylene for å forbedre fargestoffets fikserende effekt på fiberen.

4. Bruk den molekylære tiltrekningen mellom fikseringsmidlet og fiberen for å øke fikseringsstyrken til fikseringsmidlet, og dermed forbedre fargeektheten.